Doktor Vegard Bruun Wyller fra Rikshospitalet har gjort en doktorgrad på ME-pasienter og hadde denne kronikken på trykk i VG 09.02.08 der han underbygger hvorfor Lightning Process har effekt. Artikkelen presenteres her i sin helhet.
Vegard Bruun Wyller
Lege dr. med.
Barneklinikken, Rikshospitalet
Kronisk utmattelsessyndrom eller ME kjennetegnes av langvarig og funksjonsnedsettende utmattelse uten kjent årsak, kombinert med tilleggsplager som hode-, muskel- og leddsmerter, svimmelhet, innsovningsvansker og konsentrasjonsproblemer. De underliggende sykdomsmekanismene er fremdeles uavklarte, men langt fra så diffuse som de siste måneders mediefokus kan gi inntrykk av. Takket være en omfattende internasjonal forskningsinnsats (det er publisert over 1500 tidsskriftartikler om emnet) kan følgende slåes fast:
Den viktigste utløsende årsaken synes å være langvarige infeksjoner, som kyssesyke (mononukleose) eller mykoplasma-lungebetennelse, mens kortvarige infeksjoner, som alminnelig forkjølelse, gir liten risiko for sykdomsutbrudd. I tillegg kan tilstanden utløses av dramatiske livshendelser, for eksempel dødsfall i nær familie, samt store kroppslige påkjenninger, som ulykker og kirurgiske inngrep.
De fleste sykdommer skyldes en kombinert effekt av utløsende faktorer og sårbarhetsfaktorer. Ny forskning antyder en genetisk (arvelig) disposisjon ved kronisk utmattelsessyndrom, men de detaljerte mekanismene er foreløpig uavklarte. Samtidig utgjør sannsynligvis enkelte personlighetstrekk, som det å være samvittighetsfull og perfeksjonistisk, en risiko.
Sykdom innebærer endring av ulike prosesser i kroppen, noe som kan ha omfattende konsekvenser og i verste fall bidra å vedlikeholde tilstanden. Ved kronisk utmattelsessyndrom er følgende forhold dokumentert:
Debatten i Norge - så vel som i andre land - preges av aktører som anser disse funnene for gjensidig ekskluderende. Noen fokuserer utelukkende på infeksjoner og immunologiske forstyrrelser, og overser dermed psykologiske, sosiale og kulturelle forskningsfunn. Andre begår en tilsvarende feil, men med motsatt fortegn, idet de like ensidig ser helt bort fra dokumenterte biologiske avvik. Denne skyttergravskrigen, der begge parter henter ammunisjon fra en nærmest dogmatisk reduksjonisme, fremmer verken vitenskapelig innsikt eller gode helsetjenester.
Alternativet er å forene krefter i en søken etter helhetlige og integrerte forklaringsmodeller. Vår forskergruppe ved Barneklinikken, Rikshospitalet har fremsatt én slik modell med utgangspunkt i det autonome nervesystemet, som sammen med hormonsystemet regulerer funksjonen i alle våre indre organer. Sympatikus er samlebetegnelsen på den delen av det autonome nervesystemet som kompenserer for ytre belastninger. Sympatikus utgjør altså vårt system for krisehåndtering: Økt nerveaktivitet setter kroppen i ”alarmberedskap”, slik at vi blir i stand til å avverge enhver påkjenning, det være seg stillingsendringer, nedkjøling, infeksjoner, skader eller følelsesmessige utfordringer. Noen virkninger av økt sympatisk nerveaktivitet har alle erfart: Pulsen går opp, huden blir blek og kald, vi svetter mer, og får ”sommerfugler i magen”. I tillegg øker utskillelsen av hormonet adrenalin, som i sin tur forsterker de kroppslige reaksjonene. Samlet kalles dette for en stressrespons, der begrepet ”stress” må forståes mye videre enn i dagligspråket.
Etter hvert som belastningen avverges vil den sympatiske nerveaktiviteten gradvis vende tilbake til et hvilenivå; stressresponsen skal med andre ord inaktiveres når faren er over. Belastninger som varer uvanlig lenge kan imidlertid gi opphav til en vedvarende stressrespons, der den normale inaktiveringen uteblir. Dette fenomenet er grundig vitenskapelig undersøkt hos både dyr og mennesker.
Vår egen forskning tyder på at pasienter med kronisk utmattelsessyndrom også lider av en slik vedvarende stressrespons. I hvile har de blant annet høyere puls, blodtrykk og adrenalinnivå i blodet enn friske, og ved moderate belastninger (som for eksempel nedkjøling eller oppreist stilling) reagerer sympatikus avvikende. Kroppen er altså hele tiden i ”alarmberedskap”; sympatikus oppfører seg som om man flykter fra en løve, når man i virkeligheten ligger stille.
En vedvarende stressrespons kan forklare mange av de andre vitenskapelige funnene omtalt over. Fenomenet oppstår i forbindelse med langvarige belastninger av både kroppslig og mental karakter; dette passer med at kronisk utmattelsessyndrom kan utløses av både langvarige infeksjoner, dramatiske livshendelser og andre påkjenninger. Hvordan vi mestrer slike belastninger henger sammen med gener og personlighet; dette harmonerer med at både arvelige egenskaper og visse personlighetstrekk disponerer for kronisk utmattelse. Endelig vil en vedvarende stressrespons ha uheldige konsekvenser for en rekke organsystemer, i tråd med det som er påvist ved kronisk utmattelsessyndrom. Spesielt er det grunn til å understreke at de dokumenterte hormonelle og immunologiske endringene er forenlige med en slik mekanisme.
En teori for kronisk utmattelsessyndrom der vedvarende stressresponser betraktes som den grunnleggende mekanismen, passer også med andre viktige kjensgjerninger:
Sistnevnte burde ikke være kontroversielt; det er for eksempel allment akseptert at dødsfall i nær familie øker risikoen for visse kreftformer, samtidig som arv, kosthold, røykevaner osv. selvsagt også har betydning. Samtidig åpnes det for viktige perspektiver. For hvis forekomsten av kronisk utmattelse øker kraftig, slik mye tyder på, er det rimelig å anta at samfunnsutviklingen kan være noe av forklaringen. Satt på spissen: Er de utmattede og stressede kroppene et produkt av vår rotløse tid?
Dette spørsmålet krever en grundig kulturkritisk analyse, som bør gå hånd i hånd med naturvitenskapelige undersøkelser av den foreslåtte sykdomsteorien. Engasjerte kolleger oppfordres til å delta i dette arbeidet fremfor å forbli i skyttergravene.
Logoer, henvisninger m.m. på dette nettstedet med Copyright hos respektive eiere.
